1. desember

Det er første desember, og femte dag i advent. I denne forbindelse fikk jeg lyst til å skrive en kort, tekst. Og som jeg har skrevet om tidligere, har vi kollektivt de siste to til tre generasjoner av-mytologisert samfunnet, skjøvet det religiøse grunn-instinktet vekk fra vår sjel, i troen om at det skulle gjøre tilværelsen og livet bedre. Julefeiringene har derfor tendert til å fokusere på alt rundt selve essensen av feiringen. Istedenfor å løfte opp fortellingen om det nyfødte barnet, håpet om det gode i et nytt liv, Kristi fødsel – har vi begynt å løfte opp gavene, som det helligste, altså for å sette det på spissen: vi fant gull-røkelse og myrra, som det mest interessante og gjorde det om til det aller helligste, istedenfor barnet i krybben. Hva venter vi på? - kan derfor være et godt spørsmål når vi, feirer adventen. Vi tenner fler og fler, lys, og små kalendergaver gir vi til hverandre før den store dagen. Hva venter vi på? - Jeg vet ikke det fulle svaret, annet enn at det rommes i julefortellingen, et nyfødt barn i en stall, en stjerne som skinner på den mørke nattehimmel, lyset som vinner over mørket, solen som snur og bringer gradvis mer varme og lys til vår hverdag. Og at nettopp menneskebarnet er knyttet til dette lyset, at mennesket er noe godt, at vi er verdifulle, og at vi kan snu det mørke og kalde, om til lys og varme, at både vi og verden, kan spire og vokse til tross for at det noen ganger ser mørkt ut.